Sommerens fotoprosjekt, hvit elg.

                                                                           

År etter år har jeg fulgt disse unike hvite elgene som dukket opp på den svenske siden av riksgrensen for ca ti år siden. .   Ekstra  spennende er det når denne oksen viser seg frem.

Gleden var på topp når han også i sommer dukket opp . Majestetisk sto han der kraftig, flott og med et gevir som hadde utvidet seg til ei stor krone.

Denne elgen som har levd i mange år har selvsagt mange etterkommere . Dette er elger som har en geneforandring og kan ha manglene pigment i pelsen.( ikke Albino )  Elgene utvikler seg og er helt like de brune elgene. De er bare hvite.. En kan se på disse elgene som berikelse i naturmangfoldet.

                               Dette kan være en av sønnene til den stor hvite oksen. Morro å se hvordan han har vokst seg til.

                                                       For her er han foreviget i fjor høst.

Når en er ute og leter etter et spesielt dyr så er det jo også  andre andre dyr i området.

Ja, det har blitt mange turer som også har gitt plass for andre natutopplevelser en bare hvite elger.

Tårnfalken var også spennende og fotografere.

Noen ganger begynte det regne.

Etter at regnet avtok og kveldslyset tok sin plass, kom den hvite oksen luskende frem fra skogen.

Et spesielt møte for både fotografen og elgene.

Det har nå gått tre mnd siden  jeg sist møtte disse unike elgene. En kan bare klø seg i hode og lure på hvor de har tatt vegen. Skogen er stor  og jeg er enig med elgene i at kanskje det er lurt og gjemme seg godt i disse jakttider. Torbjørn Martinsen har også i sommer tatt del i  dette prosjektet. Stor takk til han for to trivelige og givende dager .Jeg får heller ikke fullrost dere som gir meg tips om  hvor de hvite elgene og andre dyr oppholder seg..

En uke ved Ottenby.(Sverige)

En dag i oktober tok jeg følge med trekkfuglene sørover. Mens fuglene stoppet opp på Ôland for å hvile og spise for så og komme seg videre på den lange reisen, var mitt mål og være ei uke på øya.

                          Millioner av trekkfugler passerer over den søre delen av øya (Ottenby).
 Jeg satt i timer og fotograferte  hvitkinngjess, hvor det ble brukt lange lukkertider .Morro, men ikke så sikker på om resultatet ble bra.

                                                Det var masse rødstruper og se i Ottenby.

                                 Over alt dukket det opp små og store flokker med forskjellige fugler.

                                       Ute i havet ved fuglestasjon i Ottenby ligger det bestandig seler.

                                                  Og på land går det bestandig viper.

                                             Rognbær er god og næringsrik mat.

                                        Korsnebben var også en iverig gjest på rognbæra.

Det var brunstid for hjorten. Denne bukken hadde elve damer rudt seg.

Det er observert mange forskjellige ugler på øya. Høyt oppe i ei bjørk satt denne hornugla og sov.

Det ble noe kjøring med bil  for og lete fotomotiver. Noen ganger måtte  jeg stoppe opp og la tankene gå tilbake til forfedrene på Ôland. Hvilken jobb de har hatt med og rydde åkrer og enger  for stein. Og som på bilde,  steinene ble så  brukt som skille mellom eiendommer (Gjerder) . En kan bare tenke seg at alt arbeidet er utført for hånd . Mange av disse steingjerdene er et kunstverk.

                                         Kanskje denne stæren har hekket i Trysil i sommer.

                                                     Tranene var også innom øya .

                                    Godt og dra inn vingene ,slappe av og få seg litt mat.

                                    Dagene gikk fort og tiden for hjemreisen var plutselig der.

Mens trekkfuglene fortsette sin ferd videre sørover til forskjellige land hvor det ikke er snø og kulde , vendte jeg snuten  nordover til Trysil ,  hvor jeg gleder meg til å  ta imot kong vinter.

Et blikk fra en revunge sitt liv.

En tidlig juni natt mens jeg var ute og lette fotomotiver,oppdaget jeg tre små revunger som boltret seg i veikanten.
 Den ene stoppet opp i leken, satte seg ned og betraktet meg nøye.

Neste gang jeg kjørte samme strekning, var de tre der igjen og jeg var igang med et nytt fotoprosjekt.

Kveld etter kveld oppsøkte jeg valpene. Noen ganger satt jeg i timer før de dukket opp. Det var en som var mye tøffere en de to andre. En gang fikk jeg se han alene 300-400 meter fra hiet.

                                                        Ofte satte han seg ned bare et stykke fra meg.

Midt oppe i  leken  kunne de plutselig stoppe opp

                                                                        Og lytte.

.

Det var revemor som lokket og ga beskjed at nå er leken over. Nå  må dere komme. Det var helt tydelig at mor var den store tryggheten og det var hun som bestemte.Valpene var meget lydhøre.

                                  Ja, da var det bare å løpe til mor. Når revemor hadde lokket valpene til seg, kunne det ta en til to timer før de var nede ved  hiet igjen.

For hver dag som gikk tok revemor med valpene  lengre og lengre vekk fra hiet. Tror at på disse turene ble de lært opp til og bli selvstendige jegere .På bilde ser det ut som de komuniserer med hverandre. Kanskje hun forteller dem, at  nå kan dere gjøre hva dere vil en stund.

                                 For så løp revungene i full  fart igjennom en skogtapp og ned til  meg igjen.

Denne valpen struttet av selvtillit

                                                       Moro å ta en tur alene.

                                             Kanskje det var en liten matbit og finne her.

Det hander om å leke, sove og å lete etter mat.

Jeg må avslutte med at når denne reven krysser beina så krysser jeg fingrene og at vi  to sammen håper på at han og hans to søsken får vokse opp og bli store flotte rever.

Når jeg kom hjem fra ferie først i august, var revungene borte.  De har sikkert blitt selvstendige og lært at ting kan være skremmende og oppholder seg mest i skogen.  Det er bra , slik skal et reveliv være.

Det var givende og ta del i  revenes liv .Kanskje jeg kan si at en slik opplevelse er et bidrag til og føle seg rik.

Knuthøjdsmossen.

  Femund billedgruppe arrangerte for noen år tilbake  fototur til Knuthøjdsmossen.
 Det vakre stedet, hvor en kunne gå fra tjern til tjern hvor det oppholt seg smålom , slipte ikke taket i meg. Lengslen etter og ta turen ned til Hellefors igjen var der. For noen uker tilbake ble det et nytt besøk til smålommens rike.

                                          Det var sein kveld, Sola begynte og gå ned.

                                                          Det ble speilinger i vannet.

      Etter hvert  ble himmelen rød. Må si det var en nytelse og bare stå  ved vannkanten og se på naturen sitt kunstverk som forandret seg minutt etter minutt.

 Når en overnatter under åpen himmel og våkner kl 03 av at en lom skriker, kommer søelsen  av og være  ute i villmarken ( en herlig føelse selv om en ikke er så langt til skogs) Neste steg er da og komme seg ut på mossen for og fotografere lommen i det flotte lyset  som soloppgang gir .

Vi så mange par lom og alle uten unger.

                                                            Smålommen er en vakker fugl.



Ofte ligger smålommen bare å flyter , men plutselig kan det skje noe.



Ja , plutselig så flyger de.



Etter en stund kommer de tilbake
.

  Takk til Knuthøjdmossen og smålommem for denne gangen .  Jeg kommer tilbake.  Og takk til Sigrid Eggen for en trivelig tur.